Fra gangartlesning
til konsert.

Hun rakte opp hånden

Jeg holdt foredrag for Forsvarets musikk. Tiina Granum meldte seg frivillig, kom opp på scenen og gikk over gulvet mens resten så på. Jeg leste gangarten hennes, høyt, foran kollegene.

Det er et sårbart øyeblikk. Det som skjedde etterpå, var ikke at hun fikk vite noe nytt om seg selv. Det var at hun ble sett presist, og at rommet så det samme.

Noen uker senere tok hun kontakt. Hun holder på å lage en konsertforestilling, og spurte om jeg kunne hjelpe henne å skape den.

Tillit bygges ikke ved å love noe. Den bygges ved å se noe riktig, én gang.

Uniformen henger der først, uten noen i den

Fire timer sammen med Tiina Granum og komponisten Christian Afreth Eriksen. Vi begynte ikke med musikk. Vi begynte med å ta uniformen fra hverandre som begrep.

Det første bildet vi ble enige om, er en uniform i lys. Ingen kropp i den. Ingen person. Bare formen, opplyst, med glitter og litt skitt.

Et plagg som står alene forteller allerede historien. En uniform finnes før du tar den på, og den finnes etter at du har tatt den av. Det konserten spør om, er hva som skjer med et menneske i mellomtiden.

Underveis flyttet temaet seg. Dette handler ikke bare om Forsvaret, det handler om å være uniformert, og det kjenner alle. Ungdom i identiske antrekk som ikke tør noe eget. Vi kaller det tilhørighet når vi liker det, og konformitet når vi ikke gjør det.

Da ble det klart hva konserten egentlig handler om. Ikke klær, men hva du gir fra deg for å være del av noe, og hva du får igjen.

Resten av strukturen ble også bestemt i dag. Den holder vi for oss selv til premieren.