Hva gjør du når du
har kommet fram?
Et hus midt i Oslo fylte ti år i sommer. Det har nådd det det satte seg føre. Planen er gjennomført, og den virket.
Det er en heldig posisjon. Den lager også et vakuum. Hvor går du, når retningen du har gått etter i ti år er nådd, og den neste ikke finnes ennå?
Sentralen legger nå planen for de neste ti årene, og jeg er hentet inn i den prosessen som en som leser hvordan en organisasjon faktisk beveger seg: Hvor kreftene går, og hvor de stopper opp.
Jeg skal ikke lage strategien deres alene. Jeg skal gjøre det mulig å oppdage hva den bør være.
Ordet ingen helt klarer å oversette
Sentralen eies og drives av Sparebankstiftelsen DNB, og stiftelsen har spisset mandatet sitt rundt ett ord: Fellesskap, for nåværende og fremtidige generasjoner. Motstykket, det de vil til livs, er utenforskap. Å stå utenfor.
Fellesskap er vanskelig å ta på. Det finnes ikke et presist engelsk ord for det. Community er for løst, togetherness er for mykt. Og det viktigste er ikke fellesskapet i seg selv. Det er følelsen av det. Tilhørigheten. En felles identitet som ikke krever at vi er enige, men som tåler at vi ikke er det.
En følelse kan ikke vedtas i et dokument. Den må kjennes.
Et hus som dette fylles av arrangementer, hundrevis i året, og de er lette å telle. Men et arrangement er bare et arrangement, med mindre noen blir beveget av det.
Det er der pilen begynner. Blir folk beveget, blir rommet en møteplass, et sted der noen faktisk møter en de ikke kjente. Og møteplasser som gjentar seg, blir til slutt et fellesskap som holder selv når menneskene i det er uenige. Det er egentlig dette ethvert arrangement prøver på. Det er hele poenget med å komme sammen.
Et arrangement uten den pilen oppover er underholdning. Med den er det infrastruktur.
Hvorfor kroppen hører hjemme i et strategiarbeid
Fra jeg var ung har jeg lest hvordan mennesker beveger seg. Først på scenen, siden i ledergrupper og styrerom, og i selskapene jeg selv har bygget og investert i. Samme lesning, ulike rom.
Slik vi beveger oss, slik leder vi. Slik samarbeider vi. Slik former vi samfunn. Det er ikke en metafor. Det er mekanismen.
En gruppe vet mer enn den klarer å si. Kunnskapen finnes allerede der, men mye av den er ubevisst, og den ligger i det som ikke blir sagt.
I et vanlig møte er det bare den som tar ordet som får levert. Det som kommer fram avhenger av hvem som tør, ikke av hvem som vet.
I bevegelse er alle i gang samtidig. Ingen venter på tur, og ingen må sette ord på det først.
Så jeg oversetter strategispråket til bevegelse. Ikke for å gjøre det enklere enn det er, men av to grunner. Den ene er at gruppen får tilgang til det de allerede vet uten å ha sagt det. Den andre er at fagspråket slutter å stå i veien. Ord som strategi og operasjonalisering får folk til å kjenne at de ikke er smarte nok, og da blir de stille. Et språk alle kjenner i kroppen gjør det motsatte.
Oversatt ser en strategimodell slik ut: Formålet er motoren, det som får oss til å gå i det hele tatt. Problemet er terrenget. Løsningen er veien gjennom det. Evnene vi trenger er gangarten. Verdiene er retningen.
Og så det som gjør dette til mer enn en øvelse. Ber du en gruppe beskrive fellesskapet de ønsker seg, får du ord. Ber du dem gå rundt i rommet som om de allerede er inne i det fellesskapet, som om tilhørigheten alt er der, skjer det noe med en gang. Brystet åpner seg. Avstandene mellom dem endrer seg. De får kvaliteten i kroppen, før de har funnet ordene for den.
En visjon er ikke et punkt langt der framme. Det er en instruksjon til kroppen i dag.
Det de visste, uten å ha sagt det
Seks personer fra huset. Fire timer.
Én stokk til hver. Bygg en figur sammen, med et felles mellomrom i midten, og flytt den gjennom rommet uten å snakke.
Slik de først satte stokkene, ble det to mellomrom i stedet for ett. Jeg hørte meg selv si det før jeg rakk å tenke det: Du kan ikke ha to mål. Du må ha ett. Eller så blir organisasjonen delt.
Det ble stille noen sekunder.
Så fant de det ene rommet, og flyten kom i det alles oppmerksomhet samlet seg mot det. Og da begynte samtalen jeg var ute etter, den som ikke handlet om stokker. Det er det øvelsen er til for. Kroppen finner det først, og så tør språket å ta det.
I en annen økt ba jeg dem lage gangarter som viste hvordan de mener Sentralen bør bevege seg. Én ble stående: Tangogangen. Åpen, men med tydelig retning. Invitasjon og føring på samme tid, og ingen av delene fungerer alene.
Ingen skrev den setningen. De gikk den.
Foto: Joakim Riise
Nærmere kjernen, med et enklere språk
Tilbakemeldingen som går igjen, fra samlingene og fra styredagen i september, peker på det samme: Når språket ikke er komplisert, blir ingen redd for å si feil ting. I et vanlig strategimøte snakker de som allerede har ordene, og de andre venter. Ikke fordi de mangler noe, men fordi terskelen for å bomme er høy.
Det er ikke et sidepoeng, det er halve jobben. Jeg har vært inne i dette før, blant annet som rådgiver i Klarspråkprosjektet, der målet var at det det offentlige skriver til folk faktisk skal være til å forstå. Samme mekanisme begge steder: Et språk som holder folk på avstand, holder dem også utenfor avgjørelsen.
Kroppen gjør det motsatte. Den tar deg nærmere kjernen, og nærmere erfaringen det hele handler om, i stedet for rundt den.
Det ble mye klarere for meg enn jeg hadde sett for meg, og det var de ulike delene i workshopen som gjorde det. Veldig, veldig bra. Egentlig perfekt.Linn Cathrine Lunder, styreleder i Sentralen
Fortsettelsen la jeg til selv: Og vi er ikke ferdige. Som i tennis, kampen er ikke over før siste ball er spilt.
Dette er ikke en mykere form for strategi. Det er en kortere vei til kjernen.
Foto: Joakim Riise
Der strukturen møter menneskene
Første fase er ferdig. Nå står forløpet i det jeg kaller mellomrommet: Materialet skal legges ved siden av hverandre, mønstrene skal finnes, og det skal skrives inn i et rammeverk som tåler et styrerom.
Men det er ikke der den egentlige jobben ligger.
Jobben er å koble sammen to ting som vanligvis lever hver for seg. På den ene siden strukturen, språket strategien skrives i. På den andre siden kraften som allerede finnes i menneskene som jobber i huset, i dem som bruker det, og i det de får til når de står sammen.
For en strategi er to ting på én gang. Den er drivkraften de allerede har, og den er det de vil oppnå. Det viktigste ligger ikke i noen av delene, men i avstanden mellom dem. Det er den avstanden som får en organisasjon til å bevege seg, akkurat som det var mellomrommet mellom stokkene som fikk figuren til å bevege seg.
Det er der formålet bor. Ikke i det vi er, og ikke i det vi skal bli, men i bevegelsen mellom.
Derfor virker et formål nå, ikke bare en gang i framtiden. Det er noe vi gjør, og noe som skjer med oss, samtidig. Vi beveger, og vi blir beveget.
Så jeg spør deg som har vært med på noe liknende: Har du sett en strategi som virkelig beveger, både menneskene i organisasjonen og de som er utenfor? Hva var det som gjorde forskjellen?
Neste kapittel kommer når syntesefasen er ferdig. Foto: Joakim Riise.